Tar smartmobilen over livet mitt?
07.30: Vekkerklokka (les: iPhone) ringer. Jeg blir liggende i senga for å sjekke Twitter, Facebook og de største nettavisene for å se om det har skjedd noe viktig i løpet av natta.
07.50: Jeg er ferdig på badet. Jeg starter appen TuneIn Radio og sender lyden over på stereoanlegget via Apples AirPlay-teknologi slik at hele husholdningen kan høre på P3 mens vi spiser frokost.
08.30: Står og venter på bussen på vei til jobb. Finner frem mobilen, starter opp WiMP for å høre på favorittmusikken, sjekker Twitter igjen, men starter også en RSS-leser for å se om det er noen viktige saker jeg bør sjekke opp med en gang jeg kommer på jobb. Leser en artikkel om at smarttelefon-brukere er mer avhengige av telefonene sine enn de tror. Og kjedsomhet er en av de viktigste årsakene til at folk sjekker telefonene sine. Folk som gjør dette kan faktisk systematisk blir distrahert fra viktigere ting som skjer rundt en. Idet jeg har lest ferdig artikkelen ser jeg at bussen min akkurat har kjørt…
08.55: Det står en kjempestor måke på rødt lys i et fotgjengerfelt på Grønland. Tar et bilde med telefonen og laster det opp til Instagram.
09.10: Kommer litt forsinket på jobb. Idet jeg går opp trappa til PC Worlds lokaler i Oslo sentrum, skrur jeg av WiMP, men sjekker Twitter enda en gang. Det er ikke noe problem å gå samtidig som jeg sjekker smartmobilen. Møter på en kollega som ser dette, og mener det er typisk for kvinner? Hmm. Dette må jeg huske å sjekke opp, så jeg skriver det ned i Evernote.
10.30: Har publisert et par saker til weben vår. Tar en liten pause for å sjekke privat-e-post, Facebook og Twitter. Igjen. Twitter er riktignok blitt en viktig del av å følge med på hva som skjer i it-verdenen, så det er ikke bare for moro. Jeg har et Twitter-program kjørende på jobb-pc-en, slik at jeg alltid er oppdatert og ikke trenger å finne frem telefonen hver gang jeg skal se hva som skjer. I den undersøkelsen jeg leste om tidligere på dagen stod det at smartmobil-avhengighet kunne føre til store problemer med å skille jobb med privatliv.
12.00: Lunsj. Alene i dag, så da tar jeg med iPad. Sjekker de store nettavisene, om det har kommet nye apper på topplistene på App Store, og så bruker jeg mesteparten av tida på en bok i Kindle-appen.
14.00: Jeg tenker at jeg ikke bruker smartmobilen sånn kjempemasse i arbeidstida. Jeg laster ned en app som jeg vurderer å skrive en omtale om. Siden jeg ikke røyker, pleier jeg å ta pause med å spille litt i et av mobilspillene jeg har installert på telefonen.
16.30: På vei hjem fra jobb. Starter WiMP igjen. Går til bussen mens jeg sjekker Twitter om det har skjedd noe på slutten av arbeidsdagen. Bussen er forsinka igjen, så jeg rekker å spille litt Wordfeud også.
18.30: Spiser middag. Samboer er på bandøving, så jeg inntar maten i sofaen. Setter på tv-nyhetene, men finner også frem smartmobilen. Sjekker Twitter, nettaviser, Facebook, diverse blogger. Innimellom spiser jeg også. I en annen undersøkelse jeg fant tidligere på dagen om bruk av smartmobilen, kom det frem at 22 prosent av voksne i Storbritannia bruker smartmobilen under måltider. Omtrent like mange innrømmer det samme hva gjelder mobilbruk på do. Har jeg husket å vaske hendene?
20.00: Nå er det lenge siden jeg sjekket mobilen. Måtte sette den på lading på soverommet fordi den alt var gått tom for strøm. Starter nyhetsleseren Zite for å sjekke om det har skjedd noe interessant på it-nyhetsfronten i USA. Markerer saker for eventuell oppfølging dagen etterpå. Sjekker Twitter igjen. Tenker at jeg kanskje er i overkant hekta på Twitter. Og at det ligger i et poeng i den undersøkelsen som sier at smartmobilen kan føre til problemer med å skille jobb- og privatliv. Kom over en tredje sak om smartmobil-bruk, hvor det ble nevnt at det kan øke stressnivået så mye at noen begynner å føle fantom-vibreringer. Pep det nettopp?
21.30: Nytt underholdningsprogram starter på NRK i kveld. Det har blitt hypet i ukevis i pressen, så jeg finner selvsagt frem smartmobilen for å se hvilken dom Twitter-eliten gir. En dimensjon man plutselig ikke kan leve uten, da tydeligvis alle ser på MGP, Jakten på kjærligheten og Spellemannsprisen. Som en konsekvens har samboer også måttet hive seg på Twitter-bølgen, da han var lei av at jeg skulle sitere alt jeg synes var morsomt der hele tiden.
22.00: Det nye programmet var en flopp, så da sjekker jeg hvor mange saker nettavisene har laget om det som ble skrevet på Twitter. Spiller litt etterpå. Har et par spill i samme sjanger som Farmville som jeg må følge opp daglig, deriblant, og så må jeg melde meg på ukas SATS-timer i den nye, supre appen deres.
23.00: Leser litt mer i en Kindle-boken jeg leser for tiden, starter WiMP og velger å strømme musikken trådløst til anlegget. Kjekt å «slappe» av litt før en skal legge seg.
00.30: Leggetid. Må først ta et par runder med spillet Flight Control, før jeg sjekker Twitter en siste gang, skrur på vekkerklokka og setter telefonen på lading. I en siste undersøkelse jeg har kommet over sies det at bruk av smartmobilen før leggetid kan føre til søvntap (og nå nærmer klokka seg 02:00). Og andre sengerelaterte problemer. Jeg har dessuten det siste året slitt med vond høyreskulder, som jeg så å si ikke kan ligge på lenger. Tilfeldigvis bruker jeg også mobilen min med høyre hånd.
Jeg ble hacket!
Eller spammet. Så da måtte jeg opprette bloggen på nytt. Og designen også. Bedre lykke til neste gang, da! Takk takk.
Teknologien fikk meg opp av sofaen
Jeg har aldri vært en spesielt sporty person. I hvertfall ikke friluftslivs-sporty. Jeg har vært støttemedlem på Sats i mange år, men det har vært vanskelig å motivere seg (drasse kroppen) bort til treningssenteret. Men det endret seg cirka høsten 2010. Med et realt dytt fra en god venn befant jeg meg plutelig på Sats flere ganger i uken. Det hadde antagelig ikke gått like bra uten denne vennen, men det som gjorde det ekstra gøy var teknologien jeg tok i bruk for å komme dit.
I begynnelsen var det Sats’ nettsider – hvor man som medlem kan gå inn og søke etter timer, for så å booke seg en plass – som jeg ble hekta på. Jeg oppdaget også etter hvert en tilhørende app til iPhone (SATS Training for iPhone) som jeg kunne bruke til dette formålet. Og da var det gjort!
Det ble plutselig mye mer motiverende å finne treningstimer å gå på, og når jeg allerede hadde booket meg inn på en time, var det litt vanskeligere avlyse fordi jeg ikke orka (altså helst ville dra hjem fra jobb og legge meg rett på sofaen). På Sats får man dessuten bookingforbud om man ikke kommer på timer man har meldt seg på, så det gjelder å møte opp!
Etter hvert som jeg ble oppriktig interessert i treningen – det viser seg jo at det gir en haug med positive effekter, tenke seg det! – begynte jeg også å lete etter flere hjelpemidler. Først en Polar-pulsklokke – som blant annet fikk meg til å forstå hvorfor jeg av og til slet med å få puste mot slutten av en Step-time…
Så fikk jeg tak i et pulsbelte (fra Wahoo Fitness) som jeg kunne bruke med iPhone (jeg har heldigvis en jobb som innebærer litt produkttesting). Så fikk jeg også installert appen RunKeeper. Dermed hadde jeg plutselig begynt å jogge også. Og inne på RunKeepers nettsider kan jeg nå se hvor langt jeg har løpt, hvor lang tid jeg brukte og hva pulsen min lå på under hele joggeturen. I tillegg har jeg fått inn en trådløs vekt (jada, også i jobbsammenheng) som laster opp vekten min og fører diverse statistikk – også til RunKeeper (skrekk og gru! heldigvis er den informasjonen privat).
Det aller nyeste – og noe jeg liker veldig godt – er Sats sine oppdaterte nettsider. Her har de fornyet medlemssiden, og nå er det mulig å få opp treningsstatistikk som viser hvor ofte jeg trener, hvilket senter jeg trener oftest på og hvilke timer jeg liker best. De har også gjort det mulig å eksportere bookingoversikten min til for eksempel Google-kalenderen. Dermed kan jeg til enhver tid være oppdatert på når jeg skal trene – og jeg trenger ikke lenger å legge det til manuelt på telefonen min. Det er så smart!
Nå ser det kanskje ut som dette blogginnlegget bare er en skrytepost om hvor flink jeg har blitt til å trene. Og det er det jo også 
(Jeg har ikke tenkt til å stille opp på Oprah, altså). Men det jeg vil si er at hvis man sliter med treningsmotivasjonen, er teknologi et ypperlig verktøy å bruke! I hvert fall hvis man i utgangspunktet er litt geek. For min del hadde det i hvert fall vært mye kjedeligere uten.
Barn og nettvett og sånt
Det snakkes mye om mobbing på internett om dagen, hovedsaklig fordi en av landets mest leste bloggere la ned driften etter en fullstendig overload av stygge kommentarer. Fullt forståelig, og dessverre må det gjerne et offer til før sånne ting settes på dagsordenen. Jeg er langt fra den ivrigste eller beste bloggeren i Norge, men jeg har etter min mening lang nok fartstid på internett til å prøve å uttale meg om saken.
Internett har aldri vært og kommer aldri til å bli et sted hvor alle kan være seg selv uten at noen andre har en mening om det. Spesielt ikke i bloggverdenen – her til lands er det kanskje blogg.no-sfæren som er den mest synlige kilden til den stadig mer utbredte nettmobbingen. Jeg mener at:
1) Foreldre er nødt til å innse at the times they are a changin’ og at barna deres vokser opp/kommer til å vokse opp med internett som hovedkommunikasjonsplattform.
2) Foreldre er nødt til å vite hva både de og barna går til, lære seg et triks eller hundre og samtidig prøve å preike litt mer om at folkeskikk gjelder uansett hvor man befinner seg.
3) Foreldre og voksne generelt kan ikke forvente at barna skal oppføre seg på nettet om de ikke gjør det selv. Alle kommentarfelter i alle norske nettaviser/nettsteder er bevis på at så ikke er tilfelle.
Jeg får stadig vekk høre at jeg er verdens verste/dummeste journalist/person og at folk ikke kan fatte at jeg får lov til å skrive en eneste bokstav og få betalt for det. Koselig?
I gamle dager var blogg en forkortelse for “web log”, som betydde noe sånn som dagbok på internett. For veldig mange er det fortsatt sånn. Dessverre har noen mennesker sett sitt snitt til å tjene penger på dette, og hvilken 12-13 (19-20) år gammel jente har vel ikke lyst til å bli kjendis og få masse gratis stasj i posten? Og hvem misunner vel ikke de som oppnår det? Og så lurer man på hvor alle de stygge kommentarene kommer fra…
4) Dere i sistnevnte kategori burde derfor skamme dere.
The Z Word
Jeg har endelig surret meg til å se den mye omtalte zombie-tv-serien The Walking Dead. Den virker veldig lovende – jeg har bare sett to episoder – men det jeg la mest merke til handlet faktisk ikke om selve serien.
WD handler jo om zombier, men ikke på ett eneste tidspunkt blir ordet brukt. The Z Word, altså. Da slo det meg at de fleste seriøse zombie-filmer jeg har sett heller ikke bruker det. I stedet brukes ord som “living dead”, “undead”, “ghouls”, “walker”, og så videre.
Virker det ikke litt rart at ingen i disse filmene eller tv-seriene har hørt om zombier i det hele tatt? Etter en diskusjon i husstanden ble vi enige om at det nok ofte kan ses på som en litt harry betegnelse – særlig fordi ordet ofte brukes i de dårlige eller mindre seriøse filmene (f.eks Zombieland)
Jeg har også funnet denne forklaringen:
One of the more Genre Savvy reasons is that the walking dead technically aren’t zombies. The proper term for animated corpses are “ghouls”, or if under the sway of a master, “revenants”. The proper “zombie” is that of a person whose higher thought processes have been removed and are under the sway of a master. “Zombies” do exist, though they are technically slaves who are incapacitated by drugs – the book The Serpent And The Rainbow provides in-depth research in the matter. “P-zombies”, or “philosophical zombies”, are even more convoluted – persons who don’t have a soul.
Så. Zombie er ofte ikke en korrekt beskrivelse, og det er i tillegg ganske cheesy. Shaun of the Dead er enig med meg.
Ed: “Are there any zombies out there?”
Shaun: “Don’t say that!”
Ed: “What?”
Shaun: “That.”
Ed: “What?”
Shaun: “That. The ‘Z’ word. Don’t say it.”
Ed: “Why not?”
Shaun: “Because it’s ridiculous!”
Ed: “Alright… Are there any out there, though?”
Lurer forresten på hva zombiene kaller oss for i sine filmer…
The Domino State
Nytt favorittband for tiden. Såklart britiske. Har akkurat sluppet sitt debutalbum Uneasy Lies the Crown. Nydelig musikk, nydelige låter – akkurat passe episk. Lukke øynene og drømme seg bort-musikk. Gåsehud og tårer. En mindre dyster utgave av White Lies. Heller ikke fjernt fra The Boxer Rebellion. Ja, og indierock, da.
Sjekk ut The Domino States hjemmesider, a’!
Spotify eller Wimp?
Etter å ha betalt for både Spotify og Wimp i lang tid har jeg endelig tatt et valg mellom de to.
Begge musikktjenestene har forsåvidt gode løsninger, men personlig har jeg mer nytte av Wimp.
Blant annet fordi:
- Wimp har penere brukergrensesnitt. Musikken er organisert på en ryddig og fin måte, og søkeresultatene er ikke så rotete som hos Spotify.
- Redaksjonelt innhold i form av nyheter, anbefalinger og lister gjør at jeg slipper å lete meg frem til hva jeg bør sjekke ut selv.
- Jeg finner mer av “min” musikk i Wimp og jeg har inntrykk av at den også slippes der tidligere.
- Har en fin favoritt-funksjon som gir rask tilgang til det jeg hører på aller mest. Denne er også til god hjelp i iPhone-appen.
Folk har mange meninger om hvilken tjeneste de synes er best. Jeg synes ikke Spotify er dårlig, men for min del er Wimp hakket bedre. Flere foretrekker Spotify fordi den er gratis, men dette spiller ingen rolle for meg da jeg uansett må ha betalversjonen for å bruke iPhone-applikasjonene (det gjelder både Spotify og Wimp).
Dere må selvsagt være totalt uenige med meg. Fargerikt fellesskap osv.
The Mary Onettes
Lost:
Puzzles:
The Night Before The Funeral:
Mitt favorittband det siste året, høres ut som a-ha burde ha gjort i dag.
