Jeg har aldri vært en spesielt sporty person. I hvertfall ikke friluftslivs-sporty. Jeg har vært støttemedlem på Sats i mange år, men det har vært vanskelig å motivere seg (drasse kroppen) bort til treningssenteret. Men det endret seg cirka høsten 2010. Med et realt dytt fra en god venn befant jeg meg plutelig på Sats flere ganger i uken. Det hadde antagelig ikke gått like bra uten denne vennen, men det som gjorde det ekstra gøy var teknologien jeg tok i bruk for å komme dit.

I begynnelsen var det Sats’ nettsider – hvor man som medlem kan gå inn og søke etter timer, for så å booke seg en plass – som jeg ble hekta på. Jeg oppdaget også etter hvert en tilhørende app til iPhone (SATS Training for iPhone) som jeg kunne bruke til dette formålet. Og da var det gjort!

Det ble plutselig mye mer motiverende å finne treningstimer å gå på, og når jeg allerede hadde booket meg inn på en time, var det litt vanskeligere avlyse fordi jeg ikke orka (altså helst ville dra hjem fra jobb og legge meg rett på sofaen). På Sats får man dessuten bookingforbud om man ikke kommer på timer man har meldt seg på, så det gjelder å møte opp!

Etter hvert som jeg ble oppriktig interessert i treningen – det viser seg jo at det gir en haug med positive effekter, tenke seg det! – begynte jeg også å lete etter flere hjelpemidler. Først en Polar-pulsklokke – som blant annet fikk meg til å forstå hvorfor jeg av og til slet med å få puste mot slutten av en Step-time…

Så fikk jeg tak i et pulsbelte (fra Wahoo Fitness) som jeg kunne bruke med iPhone (jeg har heldigvis en jobb som innebærer litt produkttesting). Så fikk jeg også installert appen RunKeeper. Dermed hadde jeg plutselig begynt å jogge også. Og inne på RunKeepers nettsider kan jeg nå se hvor langt jeg har løpt, hvor lang tid jeg brukte og hva pulsen min lå på under hele joggeturen. I tillegg har jeg fått inn en trådløs vekt (jada, også i jobbsammenheng) som laster opp vekten min og fører diverse statistikk – også til RunKeeper (skrekk og gru! heldigvis er den informasjonen privat).

Det aller nyeste – og noe jeg liker veldig godt – er Sats sine oppdaterte nettsider. Her har de fornyet medlemssiden, og nå er det mulig å få opp treningsstatistikk som viser hvor ofte jeg trener, hvilket senter jeg trener oftest på og hvilke timer jeg liker best. De har også gjort det mulig å eksportere bookingoversikten min til for eksempel Google-kalenderen. Dermed kan jeg til enhver tid være oppdatert på når jeg skal trene – og jeg trenger ikke lenger å legge det til manuelt på telefonen min. Det er så smart!

Nå ser det kanskje ut som dette blogginnlegget bare er en skrytepost om hvor flink jeg har blitt til å trene. Og det er det jo også (Jeg har ikke tenkt til å stille opp på Oprah, altså). Men det jeg vil si er at hvis man sliter med treningsmotivasjonen, er teknologi et ypperlig verktøy å bruke! I hvert fall hvis man i utgangspunktet er litt geek. For min del hadde det i hvert fall vært mye kjedeligere uten.

Internett har aldri vært og kommer aldri til å bli et sted hvor alle kan være seg selv uten at noen andre har en mening om det. Spesielt ikke i bloggverdenen – her til lands er det kanskje blogg.no-sfæren som er den mest synlige kilden til den stadig mer utbredte nettmobbingen. Jeg mener at:

1) Foreldre er nødt til å innse at the times they are a changin’ og at barna deres vokser opp/kommer til å vokse opp med internett som hovedkommunikasjonsplattform.

2) Foreldre er nødt til å vite hva både de og barna går til, lære seg et triks eller hundre og samtidig prøve å preike litt mer om at folkeskikk gjelder uansett hvor man befinner seg.

3) Foreldre og voksne generelt kan ikke forvente at barna skal oppføre seg på nettet om de ikke gjør det selv. Alle kommentarfelter i alle norske nettaviser/nettsteder er bevis på at så ikke er tilfelle.

Jeg får stadig vekk høre at jeg er verdens verste/dummeste journalist/person og at folk ikke kan fatte at jeg får lov til å skrive en eneste bokstav og få betalt for det. Koselig?

I gamle dager var blogg en forkortelse for “web log”, som betydde noe sånn som dagbok på internett. For veldig mange er det fortsatt sånn. Dessverre har noen mennesker sett sitt snitt til å tjene penger på dette, og hvilken 12-13 (19-20) år gammel jente har vel ikke lyst til å bli kjendis og få masse gratis stasj i posten? Og hvem misunner vel ikke de som oppnår det? Og så lurer man på hvor alle de stygge kommentarene kommer fra…

4) Dere i sistnevnte kategori burde derfor skamme dere.

Begge musikktjenestene har forsåvidt gode løsninger, men personlig har jeg mer nytte av Wimp.

Blant annet fordi:

• Wimp har penere brukergrensesnitt. Musikken er organisert på en ryddig og fin måte, og søkeresultatene er ikke så rotete som hos Spotify.
• Redaksjonelt innhold i form av nyheter, anbefalinger og lister gjør at jeg slipper å lete meg frem til hva jeg bør sjekke ut selv.
• Jeg finner mer av “min” musikk i Wimp og jeg har inntrykk av at den også slippes der tidligere.
• Har en fin favoritt-funksjon som gir rask tilgang til det jeg hører på aller mest. Denne er også til god hjelp i iPhone-appen.

Folk har mange meninger om hvilken tjeneste de synes er best. Jeg synes ikke Spotify er dårlig, men for min del er Wimp hakket bedre. Flere foretrekker Spotify fordi den er gratis, men dette spiller ingen rolle for meg da jeg uansett må ha betalversjonen for å bruke iPhone-applikasjonene (det gjelder både Spotify og Wimp).

Dere må selvsagt være totalt uenige med meg. Fargerikt fellesskap osv.